Hjørne Bo: Mass Effect 3

Om du spør meg om hva som er mitt favorittspill kommer jeg mest sannsynligvis til bestandig å svare Mass Effect. I 2007 introduserte Mass Effect meg til opplevelse jeg ikke hadde hatt før, det tvang meg til å stå ved mine valg og leve med konsekvensene uansett hva konsekvensen måtte være. Det forandret hele mitt syn på spill, ting som gameplay og grafikk er forsatt viktig for meg, men spillet introduserte for meg personlig to nye elementer, historie og karakterer med dybde. Jeg ble rett og slett sugd inn i spillets verden, og tanken på at min Commander Shepard skulle få fortsette i to spill til er noe jeg nesten til den dagen idag forbinder med Voodoo magi. Det virket bare for godt til å være sant, men jeg kan si etter å ha spilt gjennom Mass Effect 3 at folkene hos BioWare definitivt er heksedoktorer.

Historien kjenner dere til (og om du ikke gjør det så vennligst gå å spill Mass Effect 1 og 2, vi venter........ klar? Ok!), trusselen som Commander Shepard har advart om er nå en realitet. The Reapers har ankommet og de er på vei til å utrydde alt som noen gang har eksistert. For å vise alvoret på deres trussel starter spillet med å vise deg den enorme ødeleggelsen de kan påføre på kort tid. I det ene øyeblikket ser du ut gjennom vinduet hvor folk lever sine normale bekymringsløse liv, knappe minutter etter Reaperne har landet så er omtrent hele byen i ruiner. Deres eneste sjanse på å overleve er å samle alle galaksens raser for å stå sammen med Commander Shepard i fronten

Spillet kaster deg virkelig uti det, før du aner hva som skjer så er krigen i full gang. Shepard kjemper mot uslåelige odds, men alternativet er å blitt utryddet. Shepard må gjennom spillets gang må han påta seg rollen som et politisk mellomledd, for selv under trusselen om totalt utryddelse er det forsatt mye vondt blod mellom de ulike rasene. Dette er en tung rolle med mye ansvar og spillet er utrolig flink til å få deg til å føle det ansvaret på dine skuldre. Det var tider jeg rett og slett følte meg stresset med alt det som skjedde rundt omkring meg. Men jeg tror heller jeg ikke har ledd så mye gjennom et spill heller, manuset har noen oppriktige morsomme øyeblikk, noen med vilje og noen ufrivillige. Jeg vil heller ikke si at jeg tok til tårene, men det var definitivt noen ganger hvor jeg ble riktig så trist.
 

Jeg har lest om en del klager på at de føler at Shepard er for selvstendig i Mass Effect 3 og du ikke får være Shepard, noe jeg forsåvidt er enig i. I motsetning til de forrige spillene så er det mye Shepard sier uten at du har valgt hva han skal si. Min klage derimot er riktet i en litt annen retning, for meg har bestandig Shepard vært en karakter på lik linje med Solid Snake, Ezio Auditore etc, som jeg har regissert i den retning jeg ønsker han å gå. Min klage er at jeg får litt for få rettinger å sende Shepard i Mass Effect 3. Med mindre du vil finne ut mer om hva som har skjedd (investigate på dialog hjulet) så har du bare to valgmuligheter når du faktisk får velge. Valget om å være nøytral er så og si blitt fjernet, det er veldig passende på en måte da spillets tema handler mye krig og det å velge side. Men det merkes tydelig at det er borte når du først en sjelden gang får muligheten til å velge "midten" av dialog hjulet. Vi får neppe vite det sikkert noen gang, men jeg har en liten mistanke om at det kan ha noe med muligheten til å kunne fjerne dialog-hjulet og gjøre hele spillet om til et tredjepersons-skytespill med filmsekvenser.

Historien er litt for linjer i forhold til sine forgjenger, men det er forståelig med tanke på at dette er det siste spillet i serien. Eller iallefall det siste spillet med Commander Shepard ifølge BioWare. Og selv om jeg savnet litt mer valgmuligheter generelt er det mer en ting du merker i etterkant enn noe du tenker på mens du spiller spillet. Det jeg derimot legger godt merke til er hvordan BioWare har endret måten du forholder deg til dine følgesvenner. Du kommer til å bruke dialog-hjulet for å snakke med dem iblant, men i motsetting til Mass Effect 2 for, kommer du ikke til å fullføre et oppdrag, dra tilbake til skipet og så har nye dialog-muligheter blitt låst opp. Du kommer til å snakke med dem i likhet med hvordan du hører folk snakke med hverandre når du går rundt i Citadel. Du kan gå fritt rundt i rommet å høre på mens feks Shepard og Garrus tar seg en prat. Jeg er veldig fan av dette når jeg går rundt i Citadel, jeg stoppet regelmessig for å lytte til flere samtaler mellom et menneske som hadde tatt en Asari til elsker mens hennes man var ute i krig, en tenårings jente som ventet på foreldrene og turian vakten som sier han skal passe på henne mens hun venter. Det kryr av slike små historier rundt omkring byene, og da fungerer denne forteller teknikken veldig godt. Samtidig som disse historiene gir deg et perspektiv på hvordan andre opplever krigen og hendelsene som foregår rundt i galaksen. Men det er litt irriterende å miste en lang dialog mellom Shepard og en følgesvenn fordi du kom borti en knapp, eller at du opplevde en bug. Spesielt da det å snakke med og bygge opp et forhold til dine følgesvenner bestandig har vært en viktig del av Mass Effect-serien.

Etter å ha spilt en time av Mass Effect 1 i går kveld kan jeg uten tvil si at Mass Effect 3 er det beste spillet i serien gameplaymessig. Nå som Shepard kan stupe og dukke unna skudd var det som å spille et hvilket som helst tredjeperson skytespill. Hvor mye våpen og hvor tunge de er påvirker hvor lang vente tid du må vente før du kan bruke dine evner. Dette er spesielt bra for dere som spiller som adept klassen og er mer interessert i å bruke biotic kreftene isteden for å skyte.
 

Rollespillmessig er Mass Effect 3 en fin blanding mellom Mass Effect 1 og 2, du kan velge om du vil kjøpe full rusting, eller kjøpe/finne enkelt deler. Våpnene kan oppgraderes og modifiseres, og hvert talent tre deler seg slik at du kan lvl opp etter din egen spillestil. Du kan også når som helst fjerne alle poengene å starte på nytt om du føler at du valgte feil, eller bare vil prøve noe nytt. Dette er noe jeg har følt manglet i de forrige spillene da det oppfordrer mer til eksperimentering og lar deg begå feil.

Når litt mer tid har gått er det mulig jeg velger å skrive litt om slutten til Mass Effect 3, som den siste tiden har fått mye oppmerksomhet. Jeg har faktisk lagt merke til en del likhetstegn mellom de har skrevet om hva de syns om slutten og de fem stegene folk føler når de opplever en form for tap: fornektelse, sinne, kjøpeslåing, depresjon og aksept. Jeg skjønner fullstendig hvor de kommer ifra, men samtidig har jeg ikke det samme problemet. Jeg satt definitivt igjen med en del blandede følelser, men når jeg fikk tenkt igjennom hva som faktisk hadde skjedd ble det hele mye klarere. Jeg sitter forsatt igjen med noen få spørsmål, men kanskje jeg får svar på dem senere når jeg etterhvert spillet igjennom spillet på nytt eller det kan være noe eventuell DLC kan svare på. Men det er en del av meg som egentlig ikke vil ha alle svar da mystikken er med på å holde historien i livet.

Mass Effect 3 er uten tvil det beste spillet i serien, Mass Effect 1 kommer bestandig til å være favoritten, men om jeg ser objektivt på det så er det klart og tydelig hvilket spill i serien som er best. Du kommer til å le, føle sinne under kampens alvor, kanskje til og med felle en tåre eller to, spesielt om du har fulgt hele serien slik jeg har. Når jeg tenker på de utallige timene jeg har lagt igjen hos denne serien kan jeg definitivt si at det var verdt hvert eneste sekund.

 

Hjørne Bo: Final Fantasy XIII-2

Grunnet tidsbegrensinger blir det ingen anmeldelse av Final Fantasy XIII-2. Tror heller ikke dere er noe særlige interesserte i en anmeldelse av et spill som har vært i butikkene i snart 1 måned. Jeg har derfor bare tenkt å skrive litt kort om spillet og om mine inntrykk av det så langt som jeg har kommet.
Jeg føler at jeg var noen av de få som var fan av Final Fantasy XIII, selv om jeg aldri fullførte spillet hadde jeg klokket inn ca 50 timer av spillet når jeg måtte gi meg. Der jeg likte FFXIII i motsetning til de fleste var hvor linjert de første 25-30 timene var og at de første 20 timene egentlig bare var en lang tutorial. Det hadde vært mange år siden jeg hadde spilt et japansk rollespill og jeg følte at jeg trengte å bli "opplært" igjen om hvordan de skal spilles. Jeg syntes det var en fantastisk reise og jeg ble påminnet om hvorfor jeg likte spill JRPG-spill som barn. Når det er sagt, etter 50 timer med spillet og ha sett slutten på youtube følte jeg at jeg var ferdig med den verdenen. Da XIII-2 ble annonsert var jeg egentlig ikke noe interessert, men da jeg satte spillet i 360'n ble jeg sugd inn igjen.

Jeg kan ikke si mye om historien, men jeg kan vel si at om du syntes historien og i XIII var noe for innviklet og kompleks for sitt eget beste så har ikke så veldig mye forandret seg her. Men i likhet med XIII kan du koke ned historien til sin primære elementer noe som også gjør det noe lettere å forstå alt som skjer rundt historien. Kort fortalt så foregår XIII-2 noen år etter XIII, Lightning har forsvunnet og alle uten om hennes søster Serah tror hun er borte for godt. Etter at en meteor faller fra himmelen blir Serah og vennenes angrepet av monstre som dukker opp fra ingen steder. Serah blir reddet under angrepet av en ung jeger ved navn Noel, som forteller henne at han er fra framtiden og kan hjelpe henne med å finne Lightning. Serah bestemmer seg for å stole på Noel og blir med han på en reise som ikke er begrenset av tid eller rom. Som sagt så lenge du koker ned historien til sine primære elementer vil du kunne henge nok med i historien til XIII-2 selv om du ikke har spilt XIII, men det kan være lurt i lese litt i dataloggen nå og da spesielt om det er noe du ikke forstår. Square Enix har også gjort en noe bedre jobb med å forklare alt i filmsekvensene. Dessverre kan ikke de samme sies om "dramaet" som forsatt er såpeopra-aktig. Skuespillerne virker som om de gjør så godt de kan med materiale de har, men den japanske oversettingen er ikke 100% til tider. De har ikke prøvd å gjøre Serah like sukkersøt og irriterende som Vanille, og Noel er ikke like sytende som Hope, men jeg ender opp med å tåle dem isteden for å like dem.

Den beste delen av spillet er heldigvis noe du kommer til å gjøre mye av, nemlig slåss. Paradigm systemet er tilbake med noen små forandringer, du kan feks nå skifte leder mitt i en kamp slik at det ikke er påkrevd at den som er leder må overleve. Paradigm systemet er like bra som forrige gang, den oppfordrer til eksperimentering om du sitter fast på en spesielt vanskelig boss, og klarer å være kompleks men samtidig simpelt. Den største forandringen denne gangen er at du ikke har en tredje-partner å slåss med, tredje-partneren er nå erstattet med monster som du "fanger" etter å ha bekjempet dem. Forskjellige monster har også forskjellig roller, og du kan ha klar tre forskjellige monster for å bytte imellom i hver kamp. For å gjøre det mer balansert så deler monstrene på liv slik at du ikke bare kan bytte monster om monstre du bruker har for lite liv. Måten du levler opp monstrene er også ulikt i forhold til hvordan du levler opp Serah og Noel. Serah og Noel tjener opp XP ved å drepe monster og fullføre oppdrag, mens monstrene levler opp ved å gi dem monster materiale som du får fra monster du har bekjempet. Om du merker at ting blir overveldende kan det faktisk være lurt å spille spillet med en guide, ikke for å hjelpe deg hele tiden, men for i det minste gi deg en pekepinne på om du er på rett vei. 

Crystarium systemet har fått en totalt overhaling. Isteden for at hver rolle har sitt eget "tre" så er alt sammen nå samlet under et "tre" og så velger du hvilken rolle du vil levle opp mellom hver "gren".Jeg skal være ærlig å si at de første timene jeg spilte hadde jeg ingen anelse om hva jeg gjorde, og det er forsatt deler av meg som ikke forstår hvordan det hele fungerer. Men du vil forstå de grove trekkene, det skal mye til for å levle seg opp så dårlig at du ikke kommer deg videre, og skulle du sette deg bom fast kan du alltids sjekke et forum eller to. Jeg kunne gått inn på de forskjellige rollene, men lite har forandret seg fra XIII på den fronten og jeg tror jeg heller bare avslutter med dette.

Likte du Final Fantasy XIII, kjøp XIII-2, likte du kampsystemet men syntes XIII var for linjert, kjøp XIII-2. Om du ikke har spilt XIII, kan du godt kjøpe XIII-2 men jeg tror ikke du vil få like mye utav det. Det er et spill du fort kan bli hekta på, og skulle du bli sittende fast på en boss er sjansen stor for at du kommer til å legge deg om kvelden å våkne opp med en helt ny strategi dagen etter.

Hjørne Bo: Online Pass

Alle som har lest den seneste bloggen har garantert skjønt at jeg er totalt Batman-nerd. Det betyr dermed ikke at jeg ikke har kritisk øye når det gjøres ting som jeg mener kunne vært gjort på en bedre måte. Jeg gleder meg sinnssykt til spillet, og går og ser i postkassa hver eneste dag i håp om at det er kommet, men jeg har blitt noe skeptisk til alt av DLC-pakker omkring spillet. Jeg vet at det ikke er utviklerne som står bak, det er stort sett utgiverne og sjefene som bestemmer slike ting. For dere som ikke vet skal jeg forklare. Spillet har ulike kostymer du kan bruke både som Batman og Robin (jeg kommer til Robin DLC etterhvert), og om jeg ikke tar helt feil tror jeg også Catwoman har et kostyme skifte eller to, høres helt greit ut eller hva? Problemet her er at forskjellige kostymer er eksklusivt til forskjellige butikker, og noen kostymer er til og med eksklusive for spesiall versjonene av spillet, Joker Edition har Batman Beyond kostymet mens Collectors Edition har Dark Knight Returns kostyme. Du skulle tro at om du kjøpte Collectors Edition så skulle du få med alt. Det er også mulig å spille som Robin i Arkham City, men for å få han må du også forhåndsbestille spillet, dette er ikke en gang bare et kostyme som spiller som Batman. Robin slåss og beveger seg på en helt annen måte da han bruker en stav isteden for knytt neven. Dette betyr altså at du må kjøpe spillet 5-6 ganger for å kunne få alt av innehold med en gang. Rocksteady har sagt at alt av ekstra innehold og kostymer vil være mulig å kjøpe etterhvert.

Om du kjøper Arkham City nytt vil spillet innehold et VIP-Pass som inneholder fire Catwoman oppdrag, siden jeg har unngått alle anmeldelser vet jeg ikke hva disse inneholder men jeg leste faktisk på Koktaku at om du installerer Catwoman oppdragene før du starter spillet så vil hele begynnelsen av spillet være helt anderledes. For de som ikke kjøper spillet nytt kan de kjøpe Catwoman koden på Xbox live marketplace eller PSN. Men den tanken uroer meg faktisk litt fordi det betyr at de har tatt en del utav spillet for så å kunne ha muligheten for å selge deg det senere. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt, flere og flere spill har noen form for online pass hvor du får med en kode når du kjøper spillet nytt for å kunne spille online, med tanke på at Arkham City er like rundt hjørnet er det bare et lett eksempel. Deres unnskyldning har bestandig vært server kostnadene, det er et lite hull i den logikken bare i det at server kostnadene blir ikke noe større bare fordi jeg bestemmer meg for å selge eller gi bort spillet mitt. Og sist jeg sjekket så betalte Xbox eiere Microsoft 600kr i året for nettopp muligheten til å spille online. Med mindre jeg kommer til å få en kjempe overraskelse snart så er Arkham City et singleplayer spill, og jeg frykter at en trend kan starte hvor de regel rett tar viktige elementer utav spillet for å få deg til å betale mer. Nå har Rocksteady sagt at Catwoman bare består av ca 10% av spillet og ikke er nødvendig for å fullføre spillet. Men Rocksteady har sagt at hun er nødvendig om du vil ha alle "Riddler-throphies", om det kun er oppdragene hennes eller om koden er nødvendig for kunne spille som henne i det hele tatt vet jeg faktisk ikke. Jeg har lest på flere nettsider og jeg kan ikke få bekreftet verken det ene eller det andre. Men om du overhode ikke kan få tak i alle trofeene (som var en stor del av Arkham Asylum) mener jeg dette er et problem fordi da blir du låst ut av innehold som bokstavelig talt er inne i spillverdenen.

Dette vil selvfølgelig ikke påvirke de fleste, de fleste kjøpe spillet når det befinner seg i butikkhylene på fredag skrive inn koden og være ferdig med saken. Så hvorfor skriver jeg da dette innlegget? Fordi jeg har sagte men sikkert sett en forandring de siste årene som jeg ikke er helt komfortabel med. Det er ikke så lenge siden folk var irriterte over kostnadene for Xbox Live og at du måtte betale for å spille online. Folk var irriterte over DLC-pakker som kunne kjøpes samme dag som spillet ble ble lansert. Folk var irriterte når online-pass ble introdusert og se hvor fort det har blitt en del av hverdagen. Jeg vet at spillindustrien ikke er viktig i en større sammenheng. Spill er først og fremst underholdning, men jeg vil ikke at spillindustrien skal ende opp som Matin Niemöller's "First they came...".

Når dette er sagt gleder jeg meg forsatt veldig til Arkham City, for bevis se bilde :p

Hjørne Bo: Batman: Year One

Normalt sett vil jeg bare bruke bloggen til å snakke om spill, men etter å ha sett Batman: Year One var det bare noe som ville ut så jeg har brukt bloggen for å gjøre nettopp det. Jeg vet vi har et forum vi kan bruke dette til, men det ble noe lengre enn jeg hadde planlagt så jeg gjordet det om til et blogg-innlegg isteden. Liten advarsel, det jeg har skrevet er ekstremt nerdete og jeg snakker fullstendig ut av r**a :p

Jeg har nettopp sett ferdig Batman: Year One. Den er basert på tegneserien med samme navn, Christopher Nolan har også sagt at Year One var inspirasjonen for Batman Begins. Navnet sier egentlig mye om hva filmen handler om, Bryce Wayne har vært ute omkring i verden for å trene de siste 12 årene av livet sitt og er nå i en alder av 25 tilbake i Gotham. Men filmen handler også like mye om James Gordon som Batman, kanskje til og med litt mer. I store deler av filmen ser du egentlig bare Batman fra James Gordons perspektiv. Skuespillerne i filmen gjør stort sett en veldig bra jobb, spesielt Bryan Cranston (Malcom in the middle, breaking bad) i rollen som James Gordon. Når Nolan-filmene er ferdig og Warner bestemmer seg for å begynne på nytt synes jeg de alvorlig bør se på Bryan Cranston i rollen som James Gordon. I rollen som Batman har vi Ben McKenzie (The O.C. Southland), han har tunge sko å følge. Kevin Conroy er selvfølgelig legende i rollen, mens også Bruce Greenwood (Batman: Under the Red Hood, Young Justice) og Rino Romano (The Batman) har klart å sette sine egne preg på rollen. McKenzie når ikke helt opp her, han er ikke i nærheten så dårlig som Jeremy Sisto (Justice League: New Frontier). Men han får jobben gjort og er definitivt like bra som Willam Baldwin, (Justice Leauge: Crisis on Two Earths) om ikke bedre. Det er en vanskelig rolle, ikke bare blir du sammenlignet med alle som har hatt rollen før det, det er også en bok som har påvirket en hel generasjon med fans da den kom ut i 1987 (siden jeg ikke var født da går jeg nok inn i filmen med ferskere øyer enn de fleste). Dette er en veldig realistisk skildring av Batman, han er ung og uerfaren, og i øyeblikk av usikkerhet passer McKenzie veldig godt til rollen. Men det er også et par ganger hvor det mer føles som om han bare leser rett fra manus. De valgte McKenzie fordi de behøvde en ung Batman, men nysgjerrigheten min skulle gjerne ha sett hvordan Rino Roman ville taklet denne tolkningen av Batman. Spesielt fordi han også spilte en relativt ung Batman. Denne filmen er definitivt ikke for alle, selv om du har sett og liker de siste Nolan filmene. Til dels fordi mange ikke liker animerte filmer andre enn Pixar og Dreamworks, og tildels fordi Batman ikke er like sentral selv om han har mye med i filmen.

Om du har lest så langt skjønner du sikkert at jeg er sprekkferdig etter å få fingrene mine i Arkham City. Samtidig som jeg unngår alle andre anmeldelser siden jeg skal anmelde spillet for Xboxlife, noe som ikke har vært lett :p

8/10

Andre Batman-animerte filmer du bør se om du er interessert:

Batman: Gotham Knight

Superman/Batman: Public Enemies

Justice League: Crisis on Two Earths

Batman: Under the Red Hood (den tredje beste Batman filmen noen sinne laget etter Nolan filmene)

Superman/Batman: Apocalypse

Kommende:

Justice League: Doom

The Dark Knight Returns

Hjørne Bo: Gears 1? Gears 2? Gears 3?

Etter å ha spilt igjennom singleplayeren til Gears of War 3 ville jeg gjerne dele mine intrykk og tanker med dere. Innlegget inneholder også en ørliten spoiler fra Gears of War 2 som nok dere alle vet om fra før men jeg har market spoileren uansett.

Jeg er ikke helt sikker på om grunnen til at jeg liker Gears of War 3 så godt var at den hjalp meg å bli kvitt den dårlige bismaken av Resident Evil: Code Veronica X HD. Men jeg er faktisk oppriktig overasket over hvor bra Gears of War 3 er. Jeg hadde ingen tvil om at spillet kom til å bli et bra action spill med bra gameplay, men til og med historien var ikke så aller værst. De har forsatt litt av den "dude bro" greia hengende igjen, men den framstår ikke som like tåpelig som den har gjort tidligere. Historien og karakterene har for meg bestandig virket som om de hang igjen i tennårene. De prøvde å introdusere noen form for ordentlig drama da de Gears of War 2 *SPOILER* drepte Dom's kone, og brukte en pistol som var omtrent dobbelt så stort som hode hennes. Jeg har også hørt i ettertid at det finnes et opptak hvor Marcus sier "Nice shot" til Dom, noe som bare gjorde den scenen enda mindre seriøs *END SPOILER*. Men i Gears 3 virker det som om historien og karakterene har modnet til og blitt voksne, eller i det minste blitt ferdig med puberteten. Der Gears of War 1 og 2's historie var mer en "redd verden" historie, tar Gears 3 deg med på en mer personlig reise. "Redd verden" opplegget er forsatt der, men du får et dypere innblikk i karakterene og hvordan de var før verden gikk til helvetet. Noen får definitivt mer tid i rampelyset enn andre, men med tanke på at du faktisk har et "redd verden" oppdrag ville det ha vært noe merkelig om de gikk dypt inn i alle karakterene.

En annen overraskelse var Beast Mode som har blitt min favoritt multiplayer mode. Beast mode beskriver seg selv i tittelen, du spiller rett og slett som alle monstrene fra Gears of War. Du må drepe COG's og for å komme deg til dem må du ødelegge ulike feller og gjerder rundt omkring banen du spiller på. For hver runde kommer det flere "helter" fra singleplayeren og i den siste runden må du drepe alle hovedkarakterene fra singleplayeren. Du har et vist antall poeng som du bruker for å kjøpe monstrene du kan spille med, jo dyrere et monster er jo bedre er monsteret. Min favoritt... som jeg for øyeblikket husker navnet på og er for lat for å sjekke ut, er den prest lignende locusten som kan heale folk (se bilde nedenfor). Det var nesten som å spille en healer class i en MMO hvor jeg sto i bakgrunnen å skjøt mens jeg healet monstrene som jeg spillet sammen med. Beserkeren er heller ikke dom, spesielt om du har en healer som hjelper deg, da kan du bare løpe amok til vær eneste COG er død :p

Når alt kommer til alt så er det det beste Gears of War spillet i serien, men om du regelmessig følger med på siden vår så vet du nok det allerede :p